OSLO ART WEEKEND: De kunstnerne som lykkes best, er de som balanserer hvor mye som er opp til publikum med hvor mye kunsten selv formidler.
Denne saken er opprinnelig publisert i nettavisen Minerva 14.09.17.
Republisert med tillatese til Distriktsmuseologene.
Er det mulig å visualisere det forgjengelige?
Det spørsmålet var det flere kunstnere som stilte under Oslo Art Weekend sist helg. Den årlige kunst-happeningen har som mål å løfte frem byens samtidskunstscene, og blant utstillingene som åpnet under kunsthelgen var det tre som tok opp nettopp forgjengelighet:
Andreas Siquelands Sea Salt på Norske Grafikere, Nirmal Singh Dhunsis Identitet er en komplisert ting – hvordan skal vi bli kvitt den og Daniel Østvolds Bagateller hos Landsforeningen Norske Malere og Kåre Magnus Berghs Landscapes and Security på QB.
Spriket mellom de tre utstillingene – Siquelands stramme geometriske prosjekt, Dhunsi og Østvolds fargerike konstruerte verdener og Berghs tilsynelatende gammelmodige stiliserte figurative formspråk – er ved første øyekast stort. Men felles for kunstnerne er at de arbeider med vår visuelle hukommelse:
Hva er det som skjer inni oss når vi betrakter noe? Når det er kunstnernes, så vel som vårt eget indre øye og kognitive prosesser som er i fokus?
Det å gjøre noe indre om til et ytre visuelt uttrykk – som igjen skal oversettes i publikummerens bevissthet – er ikke nødvendigvis lett. Faren at verket ikke når inn i ens indre, og dermed heller ikke gir mening – du blir igjen på overflaten.
Og ikke alle lykkes med å invitere tilskuerne inn under overflaten under Oslo Art Weekend, noe jeg vil komme tilbake til.
Når kunsten når et nytt nivå
Vinduene ut mot gaten fra Norske grafikere er delvis dekket med hvite isoporplater. Noen få, små grafiske blad med abstrakte og geometriske mønster i svart og hvitt er festet til platene med knappenåler. Inne i galleriet møter du igjen de samme små grafiske bladene, denne gangen montert tett i tett slik at de dekker veggene fra gulv til tak.
Utstillingen til Andreas Siqueland (f. 1973) viser tusenvis av små linosnitt på mellomleggspapir. Monteringen blir en interessant balansering av del og helhet, de små formatene versus de store, heldekkete galleriveggene hvor mønstrene i trykkene glir over i hverandre og danner et større motiv.
De tynne, delvis gjennomsiktige arkene av matpapir (som du vanligvis legger mellom skivene med gulost og salami i matpakka) er blitt kunstnerens foretrukne papir. Kunstneren selv skriver i sin omtale av prosjektet at bruken av mellomleggspapir har kommet til ved en tilfeldighet. Han hadde glemt malersakene sine hjemme en gang han skulle ut å seile og mellomleggspapiret på nærbutikken var eneste tilgjengelig substitutt.
Det er et stilisert avtrykk av et inntrykk.
Havet er et gjennomgangstema i hele Siquelands produksjon. Utstillingen viser verk inspirert av netthinnebilder av bølger, strømmer og skyformasjoner redusert til abstrakte streker. Siqueland arbeider med å fange noe forgjengelig i sine verk – det er et stilisert avtrykk av et inntrykk. Hvorfor er akkurat mellomleggspapiret så godt egnet til å visualisere havet? Kanskje er det noe i papirets sprøe, nesten gjennomskinnelige kvalitet som speiler havet? På en og samme tid er det gjennomskinnelig og opak.
Siqueland arbeider ut fra egne observasjoner og eget minne når han omsetter netthinnebildene av sjø og hav til stiliserte, ofte geometriske, motiver. Men den introspektive kunstneriske prosessen vil ikke instinktivt oppfattes av publikum. Kontekstualisering er ikke bare nødvendig for å forstå prosjektet fullt ut, det er også nødvendig for å i det hele tatt forstå hva du ser når du betrakter verkene i utstillingen.
Er det negativt at man er så avhengig av konteksten?
Er det negativt at man er så avhengig av konteksten? Ikke i mine øyne – prosjektet og kunstnerens intensjon løfter utstillingen til et nytt nivå, og gjør de ellers små og tidvis enkle geometriske mønstrene mer interessante.
Assosiasjoner og drømmer
På LNM vises det de selv kaller to separatutstillinger med kunstnerne Nirmal Singh Dhunsi (f.1960) og Daniel Østvold (f. 1955). Kunstnerne har fått hvert sitt rom i det lille galleriet, og begge viser hovedsakelig maleri på lerret. I inngangen til utstillingen vises verk av de to kunstnere side om side.
Maleriene i Dhunsis utstilling identitet er en komplisert ting – hvordan skal vi bli kvitt denveksler mellom det figurative og det nonfigurative, det gjenkjennbare og det ukjente. Kunstneren henter inspirasjon fra ulike verdensdeler, kulturer og kunsthistoriske stilarter. Han inviterer oss inn i sin fragmenterte visuelle verden, og som betrakter vil du selv knytte dine egne assosiasjoner og minner til fortolkningen av bildene.
Daniel Østvold arbeider innenfor en lignende tematikk. Maleriene i Bagateller er formale eksperienter i små format som viser kjente landskap, gjenstander eller mennesker i ulike situasjoner tatt ut av kontekst. Det vil si at bakgrunnen i motivene ofte er fjernet og erstattet med fargeflater eller geometriske figurer.
Bildene fremstår som fryst i tid, lik et modell-landskap, tidvis kunstig folketomt eller nakent.
Ofte framstår motivene som drømmesekvenser eller manifestasjonen av dagdrømmer, tanker eller visualiseringen av uspesifiserte, men velkjente steder og interiører. Bildene fremstår som fryst i tid, lik et modell-landskap, tidvis kunstig folketomt eller nakent.
Begge kunstnere jobber med maleri som balanserer mellom det figurative og det nonfigurative. Der Dhunsi bruker rene, skarpe farger og sort/hvitt kontraster i sine arbeider, benytter Østvold en dempet fargepalett preget av pasteller. Fargebruken forsterker følelsen av at det er noe nostalgisk og drømmende over motivene.
Ikke like dyptgripende
Lik Siqueland på Norske Grafikere spiller både Dhunsi og Østvold på assosiasjoner og stiliseringer av noe gjenkjennbart, men i motsetning til Siqueland benytter de et hovedsakelig figurativt formspråk. Der Siqueland er opptatt av å skildre sin personlige og stiliserte tolkning av det som foregår under øyenlokket, forsøker Dhunsi å gå dypere. I sine arbeider forsøker han å mane frem en fysisk manifestasjon av identitetsbegrepet.
Tittelen identitet er en komplisert ting – hvordan skal vi bli kvitt den kan forstås som en kritikk av en for rigid og statisk tolkning av identitet som en bås, merkelapp eller sorteringskategori. Dhunsi skaper en kompleks og sammensatt billedverden hvor ulike inntrykk, tider og steder morfer sammen til en skiftende og flytende blanding av indre og ytre liv.
Men jeg er ikke sikker på om verkene stikker så dypt som tittelen vil tilsi.
Verkene spiller på publikums egne assosiasjoner og gir derfor rom for personlig tolkning. Men jeg er ikke sikker på om verkene stikker så dypt som tittelen vil tilsi. Assosiasjonene og bildene det spilles på blir for generelle eller abstrakte og vi slipper ikke ordentlig inn under overflaten av Dhunsis fragmenterte billedverden.
I motsetning til Dhunsi utgir ikke Østvolds verk seg ut for å være noe annet enn formale eksperimenter og fantasier uten noe generelt tema. Tittelen «bagateller» kan sies å spille på verkenes størrelser så vel som motiv og innhold. Verkene trigger publikums fantasi, og åpner for fortolkning og innlevelse på en helt annen, og kanskje også mer vellykket måte, enn Dhunsi gjør i sine verk.
Lettere tilgjengelig
Også på QB Gallery får vi se en rekke malerier i små format. Utstillingen med verk av Kåre Magnus Bergh viser hovedsakelig landskapsmotiver på plate, men også abstrakte menneskeskildringer og stilleben av for eksempel en oliven fylt med paprika som kunstneren gjengir på flere ulike sett.
Av de ulike motivtypene er det klart landskapene og figurgruppene som er mest interessante.
Maleriene henger lavt på veggen med stor avstand mellom verkene. De små formatene kan minne om postkort fra et uspesifisert sted, som et diffust og falmet minne fanget på platen. Motivene er redusert til skygger og abstrakte former, og det er noe ekspressivt, men naivistisk over de stiliserte landskapene. Komposisjon og fargepallett gir på et uklart vis assosiasjoner til de gamle franske malerne.
Figurstudiene minner om van Goghs bondemotiver og landskapene om Courbets koloritt. Den kunsthistoriske referansen bygger opp under det mildt nostalgiske og diffust drømmeaktige i motivene. Linken til Courbet blir også påpekt i utstillingsteksten.
Men der inspirasjonskilden er klarere i sitt uttrykk, med en bevisst strek, er uttrykket hos Bergh oversatt med en grovhet som tidvis går på bekostning av motiv og fargebruk og fremstår som noe ujevn.
I likhet med Østvold lar tematikken hos Bergh seg enklere gripe an av publikum.
I likhet med Østvold lar tematikken hos Bergh seg enklere gripe an av
publikum. Berghs landskap og figurgrupper spiller på nostalgi uten å bli klisjéfylt. Assosiasjonene og referansene i motivene til en annen tid eller diffuse minner er lettere tilgjengelig. Verkene er ved første øyenkast ukompliserte. Men bak det grove uttrykket ligger et dypere meningslag som krever at publikum innehar noe kunsthistorisk kompetanse, eller som krever kontekstualisering, akkurat som Siquelands verk på Norsk Grafikere.
Det er sjelden kunst er lett tilgjengelig uten noe forhåndskunnskap eller et begrepsapparat hos publikum, så formidling må til. Men nøkkelen ligger i å finne balansegangen: Man gjør ikke kunsten en tjeneste ved å tre en låst tolkning ned over ørene på publikum.
Samtidskunstens kvalitet henger ofte tett sammen med behovet for å finne riktig mengde kontekstualisering og formidling. Derfor er det Bergh og Siqueland som lykkes best med sine prosjekt.
Utstillingen med Nirmal Singh Dhunsi og Daniel Østvold på LNM og Kåre Magnus Bergh på QB vises frem til 1. oktober. Anderas Siqueland på Norsk grafikere står frem til 8. oktober.
